Søk i denne bloggen

mandag 24. desember 2012

Beretninger fra en hellig morgenstund

http://pinterest.com/pin/110619734567149266/



Klokkene ringer inn første del av jula, mens folk rundt meg prater og venter på at gudstjenesta skal begynne. 





'I spaning skal vi samles' begynner ei kvinne ved alteret. Eg sitt oppe og har dermed utsikt til parkeringsplassen, lysekronene i taket, og preikestolen. Litt av gravene kan også skimtes, som forsiktige påminnere om vi ikkje kjem til å sitte og sjå ut slik som no, for alltid. 
Eg sit i kirka, og rundt meg lukter det jul



Kirka ringer julen inn
Eg vakna tidlig, også idag. Det var stille i huset, og eg lista meg utpå badet for å ikkje forstyrre dei fortsatt sovende familiemedlemmene mine. Sidan eg morningen før til alles forferdelse hadde åte frokost før resten av flokken strekte sine søvnige lemmer. Sidan klokka berre var åtte, og min ganske høge lillebror låg panneflat og okkuperte stova,  benytta eg den stille morgentimen til å oversette ei side av mi italienske barnebok. Eg fikk sånn nokolunde tak i hovedinnholdet takka vere Google translate, som også denne gangen var meir tilpassa ordrett oversettelse enn sammenhengens magi. 

Etter en lærerik start på dagen, dusja eg vekk nattas drømmer og djupe søvn mens eg blei omhylla av varme og ro. Etter at dei varme dråpene hadde kjølna og blitt overført til handkleet sine tørste fingrer, brukte eg et par velduftande minutter på mitt kjødelige lekam, før en ubrukt rød kjole endelig fikk vise seg fram.

Resten av morgenen gikk med til tom Egeland si bok og til tradisjonen tro: Askepott. Eg fikk også endelig mat i magen, som var nødvendig for at murringa og den begynne de kvalmen skulle kapitulere. Med kakao, te og kaffi var morningen fullkommen. 

Det er jul igjen. 

torsdag 20. desember 2012

Jula som kom sjølv om verda skulle gå under

Sit på sleng i godstolen som befinn seg i stova fra oppvekstplassen min. Både nathaniel og Aleksander har fått låne teknisk foto-utstyr og morer seg med det. Eg kjenner nervøsiteten stig litt når Aleksander beveger dei søte klissete fingrene sine i nærheten av linsa, men foreløpig går det overraskende bra. 

Nathaniel den lure står på si side med eit meget ekte video-kamera og trykker på diverse knapper. Tv-en står på i bakgrunnen, kor en tvilsom tegnefilm viser fiffy og blomsterbarna. Det er bittelille julaften, og meg, Kjell Inge og Eva har tatt oss en tur til årdalen for å levere fra oss presanger. Mine blei pakka raskere enn vinden, som kan ses om ein studerer dei litt; Manglende navn på lappene, rifter i papirer som er halvveis teipa igjen, og i fraværet av freshe krølla bånd. Det er andre dagen med fri, og eg elsker det djupt og inderlig. Det bobla ein smule i magen min da kontordøra på jobb blei låst igjen for ei veke, og vinterlufta utenfor traff meg i ansiktet. Et muntert hade blei slengt mot sjefs-psykologen, som også virka veldig glad for at juledagene var i anmarsj. Før eg reiste heilt heim fikk eg tid til å levere fra meg 
gaver til Monica og til Maria & Amina.
Amina er blid på tross av vannkopper

Snart skal vi innatt på skei og gafle i oss steik, en liten teaser før the real thing imorgen. Så langt har eg berre smakt en overprisa julemiddag, så det blir med stor vellyst eg smaker på kjøttet.

Ellers vil juletida bestå av familie, god mat og lesing. Eg skal også prøve meg på spinning første juledag, saman med Eva som blei tvangspåmeldt. Ellers blir det ut første eller andre juledag, enten på fjøsen eller Førde, om eg får med meg nokon eventyrlystne folk.

Med dette vellystige bildet ønsker eg alle mine lesere riktig god jul, uansett om pinnekjøtt, ribbe eller Grandiosa står på menyen.









torsdag 29. november 2012

the sound of broken glass


That feeling, everyone writes on twitter and instagram. It`s one word describing the essence of the unspeakable, the undescribed feelings and moods that live in their own right, without any nametags pulling them down. I got one of them right now. The clock is 07.01 in the morning, and I have been awake for a hour. I streched and curled a bit before I counted to three and flung myself out in the cold winter air. I was more tired that usual, but knew that would be history one proper breakfast later. I went upstairs, now with some semblence of clothes wrapping me, and opened the door. My little Amadeus didn`t come home yesterday, so I crossed my fingers and hoped he would start mewing in annoyance and happiness both. He wasn`t there.

I left the door half-open and the lights on, even the blanket and food I put out yesterday, stayed where it was. Disappointed I turned my attention to other tasks, like putting the kettle on and checking my phone for messages. The kettle was easy enough, and usually the checking-part is too, but apparently not when tiredness still hasn`t said vaporized. I have gone through that moment several times in my mind already, so it should be pretty clear as I describe it: I lift my lovely white Iphone, so new and innocent, and am just about to grab it properly, when something goes wrong. It starts sliding out of my hand and I follow its path down to the floor while thinking «oh no» simultanusly as I try to catch it mid-air. My normal table-tennis reflexes were turned off by mr. tiredness, so I could just watch with horror as it slowly fell and fell, until it fell no more but just lied there, still. I secretly crossed my mental fingers one more time as I reached down to check for damage, hoping that like before, it did not break when it touched the floor. I had a bad feeling though, and was rewarded with my guts being right one more time: Small cracks over half its face, scarred forever.

Thats when I got «that feeling», that you only get when something valuable breaks. The intensity of it, was modulated by my fix-it thoughts, but it still lingered inside of me. Its not the first time something in my closest vicinity breaks, and even if I normally handle it with: «Well, life goes on», those episodes keep piling up, building an prison over my feeling of happiness. I know: «Dont cry over spilt milk» and I don`t, but its allowed to have this feeling, just for a little bit, before you let go and focus on what still's there.



søndag 25. november 2012

you don`t yet know What I Did Last (evening) Summer.



Klokka er 21.23, Monica, Cathrine og eg har sett Hysteria (som faktisk var morsom) og åte masse pop-corn. Så finn eg etter nokre glas med Raspberry Mojito ut at det er ein lur idè med chatting før vi vender nasa mot Førde sentrum.

Eg begynner litt usammanhengande å snakke om kor mange ting eg vil, her er korleis det fortset:


                       C.Vil ka?







9:23pm


Nina ErHer:Alt :)








9:24pm


C.:Og det vil sei? Fordi alt kan bety mykje rart




Eg skjønner ikkje heilt ka du meiner..
9:28pm


Nina ErHer:At verda er en fin plass :)









9:28pm


C:Stemmer det ;-)








9:32pm


Nina ErHer:Ja!








9:33pm


C.:Ikkje at setningane din henger logisk sammen.. Men heldigvis er eg snill :)

Eg hadde det ellers meget underhaldende igår, på tross av at eg ikkje fant leg. når vi skulle avgårde (fant den på soveromsgolvet idag, verdas mest logiske plass). Sidan tresken var litt i overkant strenge (eg er da trossalt 27 år!) gikk eg for å prøve lykken på Pikant, og der fikk eg heldigvis komme inn i varmen. Kom rett inn på avslutninga av eit turnus-lege julebord, og fekk helsa på fleire hyggelige smartinger. Dei skulle på tresken, så gjensynsgleden var kortvarig, men oppe møtte eg på enda to kjente gladlerker, som eg var med resten av kvelden. 


Livet er hardt for små kattepuser
Når eg vakna idag tidlig, var ikkje humøret like ekstatisk lenger; Hovudet ga klar beskjed om at alkohol er en uting, og kvalmen ville også ha sin del av oppmerksomhets-kaka. Etter vimsete rydding og ståande spising av min egenkomponerte spinat og kylling-pai, kom formen seg gradvis. Når eg endelig fann nøkkelen og kortlommeboka mi, var lykkenivået igjen på eit meir tålelig nivå, og når eg no både har fått svømt og fått spist egg rulla i masse usunt salt, føler eg meg ganske så normal att. Planen for resten av dagen er å få gjort italiensk-leksene mine (som eg endelig har begynt å sette meg ned med), få scrappa litt og kose med den beste av alle; Vesle Amadeus, som akkurat no sitt ved sidan av meg og sukker dramatisk på skikkelig kattevis. Han er krølla saman til ein lodden puse-ball, og maler som ein sprek motor. Det er nesten slik at eg ikkje har lyst til å røre på meg, sidan eg sitt i ei lun og behagelig boble. Men eg kan ikkje snike meg unna gramatikken for alltid, skal eg virkelig lære det vakraste språket i verda, må eg kanskje gjere ein innsats også, eg kan ikkje legge lit til at hjernen min knekk gramatikk-koden på eigenhand. Eg set inn nokre fine bilder her, sidan dokke kanskje syns det var så kjekt å lese dette, at dokke skulle ønske det kom meir. Ordtaket anbefaler jo bilder heller enn ord, så eg tar sjansen på at det demper litt av lese-suget.

Ha en strålande søndag, alle menn og kvinner!

Kle og noko attåt.

You turn me upside down




Fra Pinterest.
http://pinterest.com/ninjafighter/

fredag 16. november 2012

Våkn opp!



THE SOUND OF THE DOOR BELL WAKING ME UP



Be yourself 
This is already a wonderful day, even if I was torn out of sleep by kids exercising their finger muscles on my door bell. I tried to hide in the shadow as I opened because of my Frankenstein’s face mask, but by their swift disappearance, I’m not sure I managed. They brought a present; My snow-white mate for life, little Amadeus. He’s been naughty as usual, but wasnt away for long this time, and that wasnt to bad either, since I had a visitor yesterday.
Today I’m going to Bergen together with Helene. The anticipation is brimming: I will see my psycholgy Friends, my sister, my best friend and a lot of other Friends, and will in addition to that play boardgames, maybe Even Resistance, which is the best social game ever made that I know of! I have also done a lot lately, for example met a lot of warm and inspiring psychologist, organized things for my group (am now planning a hike to a cabin) and read about mentalization. I’ve had the best chatts, and talked a lot with an amazing guy. Can’t believe my luck, it was worth fighting away the hurt, rejection and dissapointment that lingered from the bad choices I made. I feel free, and will devour every bit of life with vigor. I have so many good things now: Wonderful and caring friends in many cities, a great family, the best job where I help the nicest people find their inner beauty, all the things I need, and my Italian course, that produce goose-bumps when I discover yet another beautiful word that gives my ear another reason to listen to magic.
Remember this: even if everything is as bad as it can be, you will get the price in the end. Or like my mother said; Nothing is so bad that it can’t be fixed. I believe that, and if you don’t, listen to my and others stories, and don’t forget you’ve felt good before.


mandag 12. november 2012

Å puste usynlig luft.: Skjemaer og åpenhet

En psykologi-student som kjem til å bli en glimrende psykolog. Om bruk av spørreskjema som "distanserings-metode"

Å puste usynlig luft.: Skjemaer og åpenhet: "Det var nytt for meg, alle spørsmålene og skjemaene, og jeg syns det var spennende, tenkte kanskje det sa noe om meg, følte de tok meg på a...

Fjordabladet - Psykiatri i særklasse

Fjordabladet - Psykiatri i særklasse
No blei eg litt stolt over Eid og psykiatrien i Sogn og fjordane :) håper eg kan gjere mitt, og:)

søndag 11. november 2012

Your treat





THE SOUND OF LETTING GO


Hurt

People are afraid of it all. Tiny little creatures crawling on the floor, rooms where space is limited, certain thoughts and triggers evoking them, and not least: Humans. How they smile while holding a dagger behind their back, how you curl yourself up for protections from their harsh words, and how you think about jumping over the edge both in happiness and sorrow.
Pain has always been an anguish for me. When I felt it, I felt it intensely , no matter if it was physical or psychological. I tried all the strategies that I had then, to strangle it:  Soothing, thinking, hiding, words that promised another and better life, mechanisms of short-term survival that did their job there and then. It worked, until new Pain knocked on my door.
New days always bring with it something else, whether its pain or joy. Its full of unknown events that always surprise you, its full of twists that`s impossible to predict, and it`s also full of strong emotions, also good ones. They are the champions presenting another reason to free your nerves from their cages, so that they can touch every aspect of it with its tiny, fast fingers. 
Decoupage, laga i november 2012
Today also hide secrets, known only to the special few: The knowledge collected from your personal narrative. Some of the best and the worst, and lot of in-betweens. It’s the kiss you had from that special one, making you dizzy and happy to be alive, it’s the first time you stumbled, but got picked up again by a stranger, gentle and caring. It’s the tears brimming  over from disappointment and loss, but thanking you for their release. This pendulum swings back and forth, like a lot of things in life. Its homeostasis, not of temperature or drug-tolerance, but of feelings. It’s the principle of balance that keeps tugging us back in a new direction, never static. Almost like the universe itself. Sometimes the pulling is stronger, and the movement leads to others moving, too. It’s the boomerang coming back, with something new on its surface from where it travelled. The air we breath in is never the same as before, it changes but does it job perfectly, all the same. We humans are even more magnificent. After change, we mostly learn and are even better adapted for emotions yet to arrive. Because they will resurface and try to pull you under water, make you cry for help and struggle with panic. But remember: You won`t drown if you remember to swim the right way, and be calm while you do it.
Have you fought for the life you want?
Today also hide secrets, known only to the special few: The knowledge collected from your personal narrative. Some of the best and the worst, and lot of in-betweens. It’s the kiss you had from that special one, making you dizzy and happy to be alive, it’s the first time you stumbled, but got picked up again by a stranger, gentle and caring. It’s the tears brimming  over from disappointment and loss, but thanking you for their release. This pendulum swings back and forth, like a lot of things in life. Its homeostasis, not of temperature or drug-tolerance, but of feelings. It’s the principle of balance that keeps tugging us back in a new direction, never static. Almost like the universe itself. Sometimes the pulling is stronger, and the movement leads to others moving, too. It’s the boomerang coming back, with something new on its surface from where it travelled. The air we breath in is never the same as before, it changes but does it job perfectly, all the same. We humans are even more magnificent. After change, we mostly learn and are even better adapted for emotions yet to arrive. Because they will resurface and try to pull you under water, make you cry for help and struggle with panic. But remember: You won`t drown if you remember to swim the right way, and be calm while you do it.







fredag 9. november 2012

Energi-tilførsel

Klokka er halv sju, det er november og mørkt ute. Små regndråper drypper mot taket, men ellers er det stille rundt meg. Eg har laga meg ein kopp te og drukke juice; Frokosten får vente litt enda. Amadeus har vore ute på ein kort utforskingstur, men mista fort piffen sidan regnet blei for sterk kost. Han har vore en skikkelig uskikkelig pusekatt i det siste: Først pilar han ut mellom beina mine, og må motstrebendes bærast tilbake i huset etter ei intens jakt som han oppfatter som ein morsom leik. I tillegg har han lært seg kloringen kunst, og krydra dette med biting på toppen. Resultatet er små røde streker over heile armen, så no er eg særdeles lekker.


 
Små troll veks til
Ellers har det vore ei ganske rolig    veke. Jobb kvar dag, og har fått svømt  to ganger. Ein av gangene med  Ingebjørg, som viste seg å vere ein knallhard trenings-intruktør. Det blei fleire intervaller, som bestod av  uklassiske    bevegelser, høg puls og ein følelse av å slite seg heilt ut, som i bunn og grunn ganske herlig. Eg har og vore og svømt med finaste Maria og Amina (datra), som også alltid er like kjekt. Maria har vore ei klippe, som seier akkurat dei tinga eg treng å høyre. Andre har også vore heilt supre i det siste, og nokre har dessverre forsvunne. Då tenker eg spesielt på Nils, som no har flytta til Oslo kor han skal begynne å forske på følelser i terapi. Ein hyggelig og flink psykolog     

som kjem til å gjere det stort i Oslo, det er eg overbevist om. Eg har og snakka mykje med Kjersti, som seier ting som "Må man alltid gjere ting så perfekt?" og får meg til å føle meg hakket meir avslappa og rolig. Eg er også veldig stolt av min fine søster, som stortrives i Bergen og virka veldig fornøgd. Eg skal også snart heim til Årdalen, og helse på småttingane som berre blir mindre og mindre små for kvar dag som går. 

Decoupage
Har og lagt inn bilde av mitt nye hobby-prosjekt: Decoupage. Limer inn masse småting fra blad og aviser, pynter med forskjellig materiale fra min rikhaldige scrapbook-samling, og limer over alt dette slik at det held seg fint i lang tid. Etterpå heng eg dei ferdige bilda opp på veggen. Har begynt på mange, som eg ikkje er ferdig med, men har mange halvferdige, og tre heilt ferdige som no dekorerer kjøkkenskap med oppskrifter og bilder av sunn mat. Får også sjansen til å scrappe i sosiale lag, sidan pandura no har begynt med hobbykveld ein gang i månaden. Dei fleste lager kort, men nokon driv med scrapbooking, og eg altså med dette. Det ser nok litt spesielt ut; Dei fleste har organisert sine ting i stilige vesker og bokser, mens eg kjem med ein slitt rema-1000 pose kor alt er blanda saman i ein lapskaus. Til mitt forsvar var dette ein stor fordel: Finn fram, klæsj noko ned og VOILA, så har eg fått gjort noko, samtidig som eg er sosial og fokusert på andre, utan at det går utover kvaliteten på arbeidet (i alle fall ikkje veldig mykje). Dette blir en av dei tinga eg kjem til å dille med idag, i tillegg til å forhåpentligvis få vaska stova. Skal også lese litt, om tida tillet det, noko som den forhåpentligvis gjer om eg klarer å ikkje surfe så mykje på pinterest og ellers let fingrane vere i ro. Seinare skal eg opp og sjå Andrine sin nye leilighet saman med Astrid, som er heime fra Leikanger (Hurra!). Vi reiser muligens på "byen" etterpå, så om nokon skal ut i Førde er det berre å sei fra.

                  
      Ha ein strålande og energifylt dag, alle saman!

Ha ein riktig spenstig dag

søndag 4. november 2012

Lyden av travle dager som trekker pusten

Dei siste to vekene


Roen senker seg, til slutt. Eg har begynt på episode 2 av downtown Abbey, har satt knekkebrød i ovnen, er ferdig med rydding og vasking for denne gang, har svømt på hotellet og er klar for ei ny veke på jobb.

Jobb er fint. Forrige uke var spesielt kjekt, med samtaler som eg trur gleda både meg og personene som satt ovenfor meg. Følelsen når folk tar sine første nølande skritt på en sti som leder en mot et bedre liv, er alltid like nervepirrende. Man spenner seg i kroppen, krysser av for positive tanker tenkt og sagt, og overlater resten til viljen og motivasjonen. Den finns alltid der, visst ikkje hadde det ikkje vore nokon i stolen min, ord hadde ikkje komme ut av munnen og blinka vore senka. Når energien begynner å strøyme igjen, er det merkbart. Det er eit heva hovud, bestemte skritt og mot der det før var sorg og smerte. Ein må alltid tenke at det går an, at det aldri er for seint, uansett kva det gjeld.

Dei to siste vekene har vore travle og innhaldsrike for meg. I tillegg til jobb, som allereie nevnt, kor eg har blitt utfordra og har måtte bruke alt eg har, har eg også funne på mykje på fritida. Eg har vore på jentekveld på Marcel der bloggeren Synnøve Sorthe sminka, kommenterte på antrekk og tok bilder av oss som var der. Det eine bildet blei mitt nye profilbilde, eit av dei få bilda tatt med speilrefleks, som faktisk fallt i smak.
Eg har vore på italiensk-kurs og fryda meg over gåsehud-framkallande ord, kjent den herlige ettersmaken av ei god treningsøkt i bassenget, og møtt mange fine folk igjen. Det beste var tapas ved sidan av pikant for to veker sida, kor både Andrine, Astrid, Torunn, Ingvild,Ole Kristoffer og Kent var med, alle kom langvegs fra. I tillegg var det en del fra gruppa, så vi var over 20 personer til slutt, som kosa oss med velsmakende retter fra det spanske kjøkkenet, og til dessert gode cupcakes som vi hadde fått tak i tidligere på dagen. Vi prøvde sjølv å lage nokre kopier, men eg kan nok ikkje med hånda på hjertet, påstå at det var det samme.

Eg har også jobba hardt for gruppa Aktiviteter i Førde. Var på eit veldig givande møte med Johan Bengtson, som jobber på Førdehuset, og kom med masse flotte idear til framtidig samarbeid. Eg skal kanskje få presentere gruppa offentlig, og vi får mulighet til å leige lokale i kjellaren på huset. I tillegg fikk vi snakka om ting som kunne vere kjekke å starte opp, f.eks teatergruppe og stress-mestrings kurs. Vi snakka og om kva som skal til for å få folk med: At det å gjere noko ilag er sjølve nøkkelen til fellesskap og vidare samarbeid, og det at dei som tør å møte første gangen på et nytt arrangement, alltid dukker opp på nye, vitner om at det vi gjer faktsik har meining. Førde er nok ein plass der folk har grodd litt fast i gamle rutiner beståande av jobb, middag, aktiviteter til barma og nokre timer foran skjermen. Men dei fleste lengter etter noko meir, og det er aldri for seint å begynne med ting som er annerledes og inkluderende.
Fine gamlegjengen, endelig samla igjen (bortsett fra to jenter, som vi så klart sakna der). Fra v. Torunn, Ingvild, Andrine, Astrid og meg.


Eg har også fått tid til å lese boka «En dåre fri» som eg virkelig elska fra første til siste side. Det å kunne lese om noko psykologisk på ein slik sår og ekte måte, samtidig som språket tilfredsstiller gleden sine smaksløker, heler sjela. Når eg lukka boka sat eg med ein følelse av at denne burde alle lese, litt som etter eg las «kvinnen som kledte seg naken for sin elskede».


Fleire og fleire småting har også blitt fiksa. Eg har no etablert meg som privat psykolog, men har foreløbig kun har hatt en pasient. Eg har brukt nesten alle pengene vi fikk fra frifond, og kan sjå tilbake på flettekurs, tre sosiale treff med mat, planlagt hukommelses-kurs med sjølvaste Oddbjørn By, hekle og strikkekurs. Det har vore kjekt, eg har fått gjort veldig mykje forskjellig.

No er eg straks klar for en roligere periode, som kanskje blir fylt med meir ettertanke. Ikkje alt har vore bra den siste tida, men som eg nettopp høyrte på Downtown Abbey: "We all have chapters we rather not publish". Det som har skjedd må knyttast saman til resten av livshistoria mi, denne litt travle og veldig sosiale meg, må flettast inn med meir rolige dager som har kjenneteikna livet mitt før. Det er fint å kunne vere i begge univers, og foreløbig syns eg kanskje det universet kor mykje skjer, er det mest innhaldsrike.
Veien til toppen

tirsdag 30. oktober 2012

Lyden av dagen derpå (after the storm)

Lyden av dagen derpå

Gårsdagen var fyllt av vind, regn og orkan, som framkalla redsel og bekymring for kva livet vil bringe. Erlend var i New Jersey med reiselinja, og nyhetene gjorde jobben sin og skremte meg grundig. Eg fikk sove, heldigvis, og vakna klokka fire med bankande hjarte. Hadde det gått bra? Kva visst ikkje? Tenk om..? For å stoppe tankene mine fra å lamme meg, stod eg skjelvande opp i kulda og sjekka mailen min. Lettelsen bølga over meg: Dei var trygge, og stormen var over.

Eg sovna, og sov så djupt at eg forsov meg, noko som eg sjeldant gjer. Trudde dette betydde en stressende dag, men i bunn og grunn var det veldig fint. Eg fikk nemlig ikkje med meg morgenundervisninga, og kunne dermed sette meg ned å planlagge dei to første timene eg skulle ha den dagen.

Lang jobbhistorie, kort fortalt: Timene med tre av mine favoritt-pasienter var skremmande spesielle. Eg trur eg var så overfokusert på det eg gjorde, at alt berre "klikka" på plass. Det er som når alt berre var staka ut på forhånd og vi fulgte veien, og kom til plasser vi ikkje heilt visste eksisterte. Den siste pas. sa "Du traff ei nerve"., og dette fra nokon som trudde at det ikkje fantes følelser der i det heile.


Etter jobb skunda eg meg på hotellet, for å svømme, og så skulle eg noko eg lenge hadde tenkt på: Nemlig prøvesynge for koret surround.

Må berre fortelle korleis eg følte meg, for eg var nemlig ekstremt nervøs, meir enn eg har vore nokon gang før (nesten). Tok kjempelang tid før eg klarte å synge, sjølv om det berre var ho der og sjølv om eg har sunge foran folk mange ganger før. Men orda ville berre ikkje komme ut, det satt så langt inne. Sikkert fordi eg har tenkt så mykje på dette: Ka om eg egentlig syng heilt forferdelig? Er det verdt det? Eg tør ikkje! Masse sånne tanker, men tilslutt tvang eg megsjølv til å synge. Begynte med foolish games av Jewel, og det gikk som venta, heilt elendig. Eg skalv meg gjennom første linje, hadde feil tempo og klarte ikkje å roe meg sjølv ned. Måtte gi meg når eg hadde sunge gjennom referenget ein gang. Eg tok nokre djupe magadrag, og begynte på sang 2 ganske fort, fordi eg var på stadiet da eg egentlig berre ville ha alt overstått. Det begynte vaklande, også der, men blei i alle fall litt betre etterkvart. Fortsatt mista eg tempo nokre ganger, eg måtte sjå på teksten, som eg prøvde å pugge fem min før eg skulle synge, og klarte ikkje å gjennomføre det som eg ville. Men, målstreken var der uansett, og det einaste eg kunne tenke på var at det snart var overstått. 

Slutten kom, og eg utbraut: Dette var helit forferdelig samtidig som eg tok ein svingete bevegelse rundt meg sjølv som sikkert var eit uttrykk for opphopa energi som måtte ut (Gudsjelov at eg ikkje hadde drukke kaffi idag, tør ikkje å tenke på kor oppskrudd eg ville vore da). Eg trakk fram en stol, og deisa letta ned i den. No kunne dommen komme, det viktigste var at eg endelig var ferdig med marerittet. Eg var veldig spent, men hadde heldigvis ikkje tid til å tenke for mykje på det. Så begynte ho å snakke, samtidig som hjertet mitt banka unormalt fort.

Eg blei overraska over kor mykje fint ho sa, særlig med tanke på korleis eg syns det gikk, men ut strømma det setninger som festa seg til hjartet mitt med ballonger og løfta det opp. Stemma mi hadde ein spesiell klang som ho blei veldig interessert i, en slik klang som er vanskelig å finne, særlig på dei mørke partia. Det var akkurat det dei har lite av i koret, og det var også ei stemme som passar som hånd i hanske til pop-sanger. Ho trudde stemma mi har potensiale: At dersom eg får lært meg å bruke den riktig, kan det virkelig bli noko flott. At det var en kraft i den som førte til at eg i bunn og grunn kunne synge alt, sjølv om eg ikkje trur det sjølv. Eg rista litt overrumpla på hovudet, dette kunne ho ikkje meine? For å overbevise den som sjeldant lar seg overbevise, lot ho meg rett og slett prøve med å gå lenger og lenger opp i toneart. Eg måtte på slutten nesten holde meg for øyra, fordi eg syns det var fælt å synge så høgt. Eg tenkte heile tida: No må ho slutte å gå opp, dette går ikkje bra, no blir det skjærande falskt og fælt, men ho pusha meg til eg trudde det virkelig skulle briste (og ga seg heldigvis der, siden eg okka og oya meg som om verda skulle gå under). Ho spurte: Har du nokon gang sunge så høgt før? Eg rista forundra på hovudet og sa spontant: "Nei"!

Etterpå sa ho kva ho tenkte om det eg nettopp hadde gjort: At eg hadde komme meg opp dit ho tok meg, uten «effort» og at dette fortalte ho at eg hadde veldig godt gehør, og nok engang at ho trudde mykje kunne oppnås. Eg kunne vere ein «Alt-sopran», som eg ikkje skjønte betydninga av før ho forklarte det som at eg var en slags varm brukbar potet. Eg fikk litt bakoversveis, og smilet stod ut til alle kanter. Dette var det siste eg hadde venta å høyre, eg hadde forventa å ligge på slaktebenken kor bit for bit blei kasta i restavfallet.

Dette betyr ikkje at ho var heilt fornøgd; Ho sa det fortsatt var mykje å lære, spesielt med tanke på at eg tenderer til å synge nasalt innimellom. Ho viste nokre rare munnbevegelser eg måtte øve meg på, som utløyste en usammanhengande og forvirrande forklaring om at eg ikkje klarer å speile bevegelser særlig godt. Da ansikts-mimikken henna blei meir spesiell for kvart snakkande sekund, nøya eg meg til slutt med å nikke fint med hovudet, og seie at jada, eg skal øve. Og det skal eg. Til øyrene mine sprekk av toner i både lavt og høgt toneleie. Eg gleder meg; No skal eg få gjere enda meir av det eg liker på fritida mi, og musikk har jo alltid vore en av dei store drømmene mine. Det føles nesten for godt til å vere sant, og eg forbereder meg no på ein eller annan stor skuffelse. Men: BRING IT ON, no skal eg ta det som kjem med fire and without foolish games :)

Hurra for livet, og at eg turte å ta sjansen på alt.

Mine "Audition-sanger"
Foolish games- Jewel


Set fire to the rain- Adele

Translate

La vita è bella

About me: